Redningsaksjon på fjellet

Please use google transelate 🙂

Denne uken har vært uvanlig rolig. Ingen trening, ingen blogging bare spise,hvile og masse kos med familien. Ja det setter ting litt i perspektiv når du sitter der iskald på ett fjell og venter. Jeg vet ikke hvem jeg skal takke for at jeg har en fantastisk mann som vet å holde hode kaldt og hva han skal gjøre, og sist men ikke minst at de menneskene i rødekors finnes!

SKAL, SKAL IKKE

Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og spørre min samboer hva han syntes om at jeg ville dele dette. Det er jo ikke akkurat noe å skryte  av for meg.  Men han kan være stolt! Det er med god grunn han fikk skryt av hvor riktig han tok avgjørelsen og gjorde de rette tingene mens vi ventet.

Vi var faktisk godt foreberedt, og allikevel gikk det som det gikk. Så nå som vinteren er her og folk skal ut i fjellet er det kanskje greit å få en påminnelse på å ikke slippe ned garden uansett hvor fjellvant man er. En liten tur, kan fort bli lang. Dette innlegget er ikke ment som en veiledning,men bare ett ønske om å dele min kalde erfaring.

SÅ HVA SKJEDDE

Jo jeg skal se om jeg kan holde det kort. For det jeg egentlig vil fortelle er hva jeg lærte. Dette var en tur som ble planlagt allerede for 2 mnd siden. Allerede da kontaktet jeg det lokale turistkontoret og hørte hva slags føre vi kunne forvente. Jeg snakket igjen med de uken og dagen før. Vi var klare over at det hadde kommet snø, føret var vått og klissete og merkingene var vanskelige å se.

Vi startet med godt mot lørdag morgen. Fremme ved start punktet hev vi på oss to tunge sekker. Vi visste det ikke var ved på hytta vi hadde leid så vi hadde en sekk med ved og en med alt utstyr og skift. Med to forskjellige kart over området og to kompass fulgte vi en blanding av kart, kompass og merkinger. Med checkpunkter og registrering av kjennemerker og kryss følte vi at vi var på rett vei. Det var vi også, men det ble mye frem og tilbake for å dobbelt sjekke at vi hadde gått riktig når det ble langt mellom merkingene.

Dette var en distanse vi hadde gått flere ganger før, men terrenget og merkingen gjorde at vi brukte mye lengre tid en planlagt. Vi presset også igjennom med kun korte puste pauser for å rekke frem før det ble mørkt. Det var enda ikke kaldt nok i bakken så det ble mye plumping gjennom myr, bekker  og leire.

Varm og svett ( for min del) måtte vi innse at vi ikke ville rekke frem før  det ble mørkt. Så frem med lykt. Vi hadde med oss to men valgte å kun bruke den ene så lenge det gikk for å spare batteri. Vi gikk og gikk, opp og ned,så ett kjent merke etter det andre, dobbelt sjekket med kompass, vi var på rett vei…..Så ble det svart!Nå hadde det gått 6 timer med konstant gåing,  jeg kjente  at kroppen var sliten. Det gikk  greit, med en liten klump i halsen gikk jeg videre ……. helt til stien ble fullstendig borte!Tåken ble tykkere , og vi fikk lett snødriv. Vi visste stien var der. Vi prøvde å  finne en vei opp toppen. Det ble mye frem og tilbake ,og kravling gjennom snø,for å finne en vei uten speilblank is,kratt og stupbratte fjellknauser.Vinden ble bitende kald mot en svettkropp som plutselig måtte stå rolig å vente. Det var så nærme men, alikevel så langt.

Så var det som om noen skrudde på en bryter. Jeg begynte å skjelve, jeg var iskald,melkesyra presset seg igjennom,kramper i beina…og det som kanskje er det som var værst. Hjernen stivnet..jeg ble rett og slett dårlig,  skjønte ikke ikke hvordan jeg skulle klare å fortsette. Jeg kan ikke med ord beskrive hvordan jeg hadde det. Det er merkelig det der…

Hvordan kan man si det pent. Det er jo bra at dette aldri har skjedd med oss før…men på en måte fikk jeg liten små panikk siden jeg vant til at vi alltid kommer frem… skjønner du hva jeg mener?? Og det var nok det som gjorde at min samboer måtte ta den avgjørelsen han gjorde.

SÅ HVA NÅ?

Min samboer hadde  klart resten av turen, men tok avgjørelsen med tanke på meg. Ikke tørte han å dra meg opp og ned på isen lenger når jeg var så kald og sliten….. heller ikke dra meg tilbake 6 timer når stien var så vanskelig å finne i lyset mitt på dagen. Så det var bare en utvei… vi måtte ha hjelp og telefonen gikk til politiet og rødekors.

Å FINNE LY

Telefondekningen var litt ustabil, men vi måtte ned i lavere terreng. Etter å ha gitt den informasjonen vi hadde om hvor vi befant oss var det bare å vente  Vi fant en liten plass med ly for vinden. Patrik hugget ned granbar å laget ett isolerende underlag før han dro frem soveposen. Jeg dro av meg alt yttertøyet og hoppet oppi , mens Patrik fyrte opp ett bål.  Det var nå jeg kjente hvor våt jeg var. Av med våt ull og på med tørr. Det hjalp…men jeg fikk ikke varmen uansett hvor mye jeg prøvde. Krampene i bena og ryggen,  ble heldigvis bedre etter ett par timer og  en god del mat og drikke.

Jeg skal lage en svært lang historie kort. Etter 6 timer så vi lykter i det fjerne. Etter 6 timer med beinhard bål tjeneste, kunne patrik endelig signalisere hvor vi var.  Da de endeli g var fremme fikk jeg enda flere tepper, litt varm kaffe , og gjorde oss klare til å prøve å komme oss videre. Litt letter til sinns gikk vi på ny løs på denne isglatte steinen som virket uendelig høy.

Men stien var borte, og rødekors fant også siden  for uforsvarlig og vi bestemte oss for å ta en annen sti ned fra fjellet selv om den var krunglete og dårlig merket i snøen. 3 timer senere var vi faktisk nede!

HELTER

Gjengen på 5 menn fra rødekors sitt hjelpekorps er noen av de hyggeligste og mest menneskelige personen jeg noen gang har møtt. Tenk på hva de gjør. Tipper ingen av de satt hjemme og planla en 6-8 timers fjelltur midt på natta. De gjør en en utrolig jobb og fortjener virkelig all respekt og støtte de kan få. Også en stor takk til politiet  som holdt oss oppdaterte på situasjonen hele veien.

ALLTID SE DET POSITIVE……HVA HAR JEG LÆRT?

1.SPIS OG TA PAUSER

Neste gang skal vi stoppe opp å ta lengre pauser for å passe på at jeg spiser og drikker nok hele veien. Dette for å holde energien og humøret oppe hele veien.

2.STOPP I TIDE

Hvis veien blir lang og tung,og muligheten for at vi ikke kommer frem blir større vil vi neste gang stoppe før man er utslitt. Det krever ganske mye krefter å få tilbake varmen og holde den hvis du  får en natt under åpen himmel.

3.BE OM HJELP I TIDE

Husk å ta kontakt med nødsentralen i tide hvis du skulle havne i en knipe. Det kan ta lang tid før hjelpen kommer frem.

4.FINNE LY

Å finne ett sted med god ly for vinden var alfa omega…både for meg og for bålet. Patrik plasserte oss også mitt under en blåmerking slik at vi satt midt i stien .

5.SKIFT TIL TØRR ULL

Dette visste jeg allerede men kan ikke nevnes nok ganger…. jeg har alltid med meg flere ullskift!

6.HODELYKT

Når vi så rødekors sine hodelykter i horisonten . Signaliserte vi hvor vi var. En kraftig hodelykt kan sees på lang avstand , og vi fikk raskt signal tilbake om at de så oss.

DET GIKK BRA

Det gikk veldig bra denne gangen. Fikk en liten støkk som satt meg på plass. Selv om man er vant til å gå i fjellet må man aldri bli slapp på rutiner ,men være forberedt på alt. Uhell kan skje den beste.

Vi slapp unna med to slitne og såre kropper. Jeg har nå opplevd å være støl på en måte og steder jeg ikke trodde var mulig. Mitt innvendig termostat er litt ute å kjører,men det er en liten pris å betale!

Vær forsiktig i fjellet!